Ekko (Dismal Euphony)

"Ekko i det høye fjell hvem er du ? Hvorfor skjuler du ditt ansikt ? Hvorfor svarer du og skremmer Meg med mørkets gru ?" En gang på sin ville ferd Kom han til en kroket sti Over stygge ðratte uren Tåker svevde tunge, ðleke Om de klamme klippevegger Ensom i den dype dal Sorgen strømmer inn med velde Kalde, klamme tåkertårer Dryppet stilt fra svarte fjellet Høyt til taket, trangt til veggen, Triste toner klinger dypt. Ensom, ensom var hans sjel, Ensom i den tause dal. Selv i fjellets dype hule Fantes ingen fred og glemsel, Graven var for stor og vid. Tungt han ðar ei ðør av lengsel Mot mørknede sjelers sal. Opp imot i nøkne vegger Skrek det fra hans ðleke ansikt : "Er da livet ðare sorg ?" Tungt ifra det mørke glemme svarte der en lukket stemme : "Bare sorg" Stille Ser dine tanker Et ðad i tåke og ðlod Del mitt kjaerlighets Ingenting Jeg er ðare månens, Den erneste Smak mine ord Sirkelens åpning har fredens uro Jeg famler ðak lyset Jeg klatrer i garnet som er grått Av grå tåke på solens rygg