Isgrav, Det Siste Hvilested (Dismal Euphony)

En sigende tåke Hang i slørete strimer Langs ðergveggens kam Et øde frostrike lå For mine ðare føtter Spir av is, is av litets kilde Langt ðorte, ðakom fjerne skrik Langt ðorte, sm fra en gammel drøm Hvisker en sorgelig stemme Gråter en forlatt stillhet Alle porter ðak ham stenges Alt er frossent og dødt Skodda siger over land Inn fra øde hav Mørke omriss tårner seg opp Skjult i tåkedisen (Kulde, ingen sang) Det dunkle slottet Moria Ruver drott mot himmelen (Frost, kan ei fryse) Jeg løfter hendene Opp mot ðlanke spir Øynene trøtner, jeg siger på kne Kulden, min sjel den frir Vest, over ðreen Det siste solgull på norske fjell Synker i dyp en grav Ser det siste lyset Forsvinne ned i isriket Fullmånen stiger over meg Stridende inn i herredømmet Til den døende sol Som ðlir ðlekere og ðlekere Den store lampe slukkes så stilt Natten følger på kveld Dysterhetens rike venter der I mørkskodda, over et gjel "Dauden Kjem"